ribbein

jeg forstår av og til ikke hvorfor jeg blir så redd av disse sykelige, og noe urealistiske bekymringene mine, hvorfor jeg går rundt og er redd for at kroppen min skal smuldre opp som sand og verden skal oppløses i ville illusjoner, når en realitet, vond og nærmere enn noen annen opptrer rett foran øynene mine. jeg stiller meg, igjen, spørsmålet "er dette virkelighet, hva defineres som virkelighet, er dette en illusjon, etc..." men i situasjoner som denne må jeg trekke konklusjonen; det er i såfall denne illusjonen jeg har levd i under hele min nåværende bevissthet, og det er denne jeg akter å leve livet mitt i (med unntak, ja, gi meg de evige unntakene), bygge den verdenen jeg ønsker av de materialene denne illusjonen tilbyr meg. det er bare jeg som bestemmer hvor ille dette kan bli, og jeg velger å ta meg friheten til å velge det gode.